Napoli

Vi gikk av toget i Napoli, og så var spørmålet hvordan vi skulle komme oss til hotellet. Buss eller taxi. Terje foreslo at vi skulle gjøre det som var billigst, så da ble det til at vi gikk.
i tråklet oss gjennom Napolis gater. Ved jernbanestasjoen var det fullt av sånne som ikke kan nevnes i pippi langstrømpe lenger. De ville selge oss bærbare pc'er o.l.
Vi fant frem til hotellet, som viste seg å ha flotte rom. Utenpå så det ganske anonymt ut. Det heter hotel Duomo, ligger i via Duomo og selvsagt ikke langt fra selve il Duomo.

Vi gikk så ned til havnen for å sjekke muligheten for å ta båt til Sorrento i morgen. Men vi tar antageligvis buss for å komme oss tidlig nok av gårde.

Før gåturen kan starte måtte vi få tak i et kart som heter Monti Lattari, og som blir anbefalt i guideboken vår. I en bokhandel ble vi anbefalt å gå til en butikk som het IAM og som skulle ligge i gaten San Giovanni A Pignatelli i nærheten av Piazza San Domenico Maggiore. Vi fant frem til denne Piazzaen,og når vi stod der og kikket oss rundt kom det plutselig to oransjekledde personer og lurte på om vi trengte hjelp. De jobbet for turistinformasjonen og var et slags ambulerende turistpoliti. De var veldig hyggelige og ga oss et kart. Begge studerte språk på universitetet, og Napoli bruker de unge språkstudentene for å gjøre byen mer turistvennlig og kvitte seg med det dårlige ryktet som Napoli tross alt har. Gaten San Giovanni hadde de imidlertid ikke hørt om, og de kunne ikke finne den på kastet, så de ringte inn til hovedturistsentralen for å få hjelp. Der hadde de heller ikke hørt om hverken IAM butikken eller San Giovanni gaten, så vi ble sendt videre med ønske om god ferie... Redningen ble en ny bokhandel. De hadde heller ikke kartet, men kunne fortelle oss at IAM og gaten vi lette etter lå 50m fra Piazzaen. Det sier jo litt om byen når turistinformasjonen ikke kjenner til alle gatene! Italia på sitt mest autentiske. Vi fant gaten, et trangt øde smug. Konspirasjonstankene begynte å ymte frempå. Var dette en sammensvergelse blant de lokale bokhandlerne? Vi gikk nedover gata mens vi ventet på at de(bokhandlerne) skulle hoppe ut fra de forskalkede dørene som preget denne gaten, og omringe oss. Men ingenting skjedde, og vi fant ingen IAM-butikk. Vi spurte så i en barbersalong,men både innehaveren og kundene ristet på hodet. Redningen ble igjen en ny bokhandel som heller ikke hadde kartet vi var ute etter. Joda,vi måtte gå 20m opp i gata,så skulle vi finne den. 20m oppi gata var ved siden av barbereren. Der stod en kokk og hadde røykepause. Og ikke bare hadde han hørt om IAM, han fulgte oss opp til den. Ordet anonym fikk her en helt ny betydning. Et lite grønt skilt sammenklemt mellom to lukeparkerte biler kunne annonsere med fontstørrelse 16 at her holdt butikken Jamm til, men at den var stengt. Kokken banket imidlertid bare på glassdøra og dermed dukket et kvinnehode frem fra noen gardiner, og ristet på hodet. Etter litt ivrig gestikulering fra kokken samt at han ropte at vi var "stranieri", stod vi to minutter senere med kartet i hånda!

Nå har vi alt klart for første økt av gåturen. Det skal sies at letingen etter Monti Lattare kartet tok på, og vi måtte helle i oss og Terje både flytende varm sjokolade (ikke blandet med melk!) og red bull for å holde det gående. Det viste seg dessuten ved nærmere øyesyn på vårt nyervervede turistkart over Napoli,at gåturen i dag har dekt det meste av byens severdigheter. Derfor tar vi oss nå en velfortjent siesta på rommet.
litt skal vi ut og fylle på pizzatanken. Pizzaen ble forøvrig, i følge Randi, "oppdaget" i Napoli, så enten betyr det at de har kjempegode pizzaer eller at de er helt forferdelige-jfr pizzabakerens barn får ikke pizza osv.